Teriya Bugu

Det er tid for vedikehold og rengjøring av ekvipasjen. Camperen knirker og må tas av og festes bedre.

Fronten på bilen og camperen er dekket med smadrede gigainnsekter etter kjøring i mørket. Vi får anbefalt et vaskeri 100 meter bort fra hotellet.

Her står bilen på vaskeriet

Etter å ha demontert støttebena og sjekket at alt er festet og lukket forsvarlig drar vi i retning Teriya Bugu som er et økologisk selvbergingsprogram som omfatter mer enn 30 landsbyer og sysselsetter en mengde mennesker. Det er etablert av en franskmann.

Vi kjører mot sør øst og skal etter beskrivelsen ta av rett etter å ha krysset elven Bani. Landsbygda er veldig vakker. Paddeflat og frodig.
Det er kort tid siden regntiden og vannet står fremdeles høyt. Her og der skimtes vakre vannhull og landsbyer legger seg gjerne ganske tett på disse dersom eleven er langt unne. Det betyr enklere forhold for vask av kropp og klær og god tilkomst til vann for dyrene.

Søppelet som er veldig tilstede ide litt større byer er helt fraværende på landsbygda. Bebyggelsen er strukturert og planlagt og de ulike innhengninger eller gårdsrom er organisert slik at alle gjøremålene settes inn i en litt større plan og synes å funksjonere godt. Og folk er lette å komme i kontakt med. Det smiles og ler. Og barna er overalt.
Vi tar av på den første avkjøringsveien som bare er kjørbar i tørketiden. Vei og vei fru Blom, dette er mer en løype mellom trær og busker. GPSén har utrolig nok et spor etter tidligere biler. 37 km i dette terrenget tar tid men vi skal være er i god tid før mørket.

Hiluxen i full fres

Landskapet er usedvanlig vakkert. Elva dukker opp. Fiskere kommer tilsyne. Kveg rusler forbi. Det arbeides på dyrkingsfeltene. Harmoni.

Men det vi ikke vet, er at regntiden såvidt er over. På GPSén ser det ut som vi kjører ut på en tange. Men vi stoler på skiltingen som nå og da dukker opp. Noen hytter og mennesker dukker opp. Elven på høyre side møter en elv fra venstre side. Her er det stopp! - bare vann, sand og halvnakne barn. Minst 25 av dem limer seg til bilen. Rundt oss er smilende mennesker og hjelpsomheten er tydelig. Men som ellers i vest-afrika, når vi ikke snakker fransk så blir det hele ganske vanskelig.Trines elendige fransk har utviklet seg såpass at ved hjelp av parlør får vi til å forstå situasjonen.

Det er ikke tørketid ennå og det er 80km å kjøre rundt, men bare 300 meter igjen over vannet. Og det blir mørkt om en halv time! En av mennene tilbyr seg skyss i hans pirog og forsikrer oss at bilen står trygt hos dem og at det virkelig er et overnattingssted på andre siden.

Båten hentes

Et overraskende godt eksemplar av en Yamaha 9,9 hk blir halt fram, montert på båten og vips er vi i gang. Jeg (JB) synes gangen på motoren er litt hard og lurer på om det er nok olje i den bensinen. Men å formidle det med hender og bevegelser er uaktuelt. Vi forlater den mest øde bebyggelsen vi har sett med vår 2008 mod Toyot Hillux som et plagsomt skinnende midtpunkt helt inntill hytteveggen til båtføreren. Aldri er den blitt passet så godt på.

Båten dyttes ut

God tur! - vi skal passe godt på bilen deres!

Båturen tar 5 minutter og på motsatt side blir vi fanget av hvite turisters kamera som synes vi var et fantastisk motiv i solnedgangen.

På den ene siden av elven dro vi fra en primitiv og vilt øde situasjon i sterk kontrast til den motsatt siden.
Hvite turister, tunge speilreflekskameraer og kaldt øl.

Og som de amatørene vi er skjønner vi at prisen for frakt skulle vært avtalt før han satt oss over. Halve varen er kjøpt. Og bilen på motsatt side.Prisen blir diktert til 12500 CFA (ca NOK 150)vi spør om ikke det er litt mye via en franskmann som kan litt engelsk. Båtmannen med et godt forhandlingskort synes prisen er akkurat passe. Vi skjønner at dette er den beste betalte jobben han antagelig har gjort noen gang. To ukelønninger på til sammen en halv time. Men vakthold av bilen er inkludert. Så da så. Ok. Avtale.
Det første vi treffer er en norsk misjonærfamilie fra Rogaland som er på høstferie fra arbeidet sitt her i Sevare. Vi har en hyggelig kveld sammen og hører om arbeidet de gjør her.

Neste dag hentes vi tilbake til odden med alle barna og bilen.

Bilen i det fjerne