I området rundt Ketougou finnes det en del vestlige prosjekter. Vi møtte 2 av 26 amerikanske frivillige som hadde ulike oppgaver i de små landsbyene. De anbefalte oss å besøke en "Bedik"-landsby i fjellet to mil vestover. Hit flyktet bedikfolket fra muslimsk masseomvendelse. De er kristne og består av syv storfamilier som bor i hver sin landby, tilsammen ca 500 pers. Hver familie har sin spesielle funksjon i samfunnet. Og de har tilogmed sin egen kirke der oppe i fjellet. Før vi satte kursen mot Mali kjørte vi vestover mot landsbyen som har sti opp til Iwol.
På veien møtte vi disse to guttene. De var på vei med hvert sitt knytte (bærepose) på en kjepp, akkurat som landstrykerne fra våre barnebøker. De ville gjerne fotograferes.
 |
| Litt stive og anspente |
 |
| - men tødde opp da de fikk se bildet! |
Da vi kom frem til stedet som skulle ha sti til byen, stoppet vi en tilfeldig gutt og spurte om veien.
Hele vestafrika snakker fransk, det gjør ikke vi, så vi blir lykkelige over alle som kan engelsk. Det kunne denne gutten. Han tilbød seg å følge oss opp til byen sammen med broren sin. Det viste seg å være nyttig! Vi hadde aldri funnet fram, og heller ikke visst at beboerene forventer kola-nøtter som betaling. Det kjøpte vi av en dame foran en stråhytte før vi gikk. Turen gikk på en bratt, smal sti opp til et fjellplatå i mange, mange varmegrader. Litt av en påkjenning flere uker i bilen.
 |
| Bedik-landsby |
Mesteparten av beboerene var ute på marken om jobbet når vi var der. Det var litt dumt for de skal se litt spesielle ut, med ringer og pynt i både her og der. Bare en av dem vi traff hadde en merkelig sveis og en lang pinne gjennom nesen.
 |
| Ganske få hjemme i arbeidstiden |
 |
| Vi traff denne, som hadde pyntet seg |
 |
| og denne, som slappet av |
 |
| Og helt ferske kyllinger under en benk (se nøye) |
 |
| Sykehuset var stengt pga mangel på pasienter |
Vår guide var egentlig på vei for å skrive seg inn og betale for neste års skolegang i Kedagou da vi praiet ham på veien. Han fikk sitte på med oss tilbake etterpå. Broren derimot, fikk ikke skolegang. Familien kunne ikke betale for alle barna sine.
Sanering av utstyr:
Vi har bestemt oss for å kvitte oss med mye av det vi har med. Utrolig hvor mye merkelig man tar med seg? Bil og camper er fullstappet med saker vi ikke har bruk for. Utenfor bilen er folk så fattige at de spør om å få tomme cola-flasker i gave!
For eksempel har jeg med 7 par sko! - med og uten hæler. (Siden
Paris har jeg bare brukt plastsandaler)
Eller det blå plastserviset til tolv, fra
campingbutikken i Strømstad?
 |
Familie som ville sitte på. Vi har bare to seter, så de fikk plastservise til 12 isteden.
God deal for begge parter. De danset og sang, selv pappa (i bakgrunnen på sykkel) |
Og se for deg den svarte, ranke, kvinnen med stort lass på hodet, baby knyttet på ryggen, kledt i fargerike stoffer, - med høyhælte bysko på føttene!
