Mauretania

Siste natt i før Mauretania campet vi nær en politipost ved den vakre ”blå lagunen”, som siden dagen før var endret av tidevannet til en endeløs sandslette. Her traff vi ekspedisjonsmester Tony med sin rosa Landrover og hans besetning på 3. Totalt 4 svensker, tre menn og en dame, med tilhenger og taktelt på vei til Senegal. Vi hygget oss ”rundt teltene” og ble enige om å kjøre sørover sammen et stykke videre.
Vi kom til grensen etter lang dags kjøring. ”No-man-land” mellom Western Sahara og Mauretania består av ca 2 km med ingenting, utenom søppel og en håpløs kronglete sti å følge. Marsfart 15 km inntil vi entret Mauretania og Nouadhibou.

"No-man-land" mellom to grenser

Bevares for et sted! Skrot, søppel, bildekk og bilvrak flankerte hovedgata. Det er i grunnen ikke til å skjønne at det må se sånn ut. Vil de ha turister, har de en jobb å gjøre!
Men vår campingplass (ABBA) midt i sentrum var grei nok.
Ikke mye å bli her for. Neste stopp Nouakchott, hovedstaden i Mauretania. Veiene holder bra standard. Naturen er mektig gjennom hele landet. Ørken på venstre og Atlanteren til høyre.

Elsa og Calle

"Veikro"
Samkjøringen med svenskene var både hyggelig og betryggende siden Tony hadde passert disse grensene et utall ganger.

Politikontroll

Kontrollene er hyppige og papirer utveksles. Vi fikk et godt tips om å lage et ark med basic info om oss og bilen, og trykke det opp i mange kopier. Det var lurt! Vi ble stoppet i 29 politikontroller totalt i Mauretania og Western Sahara. To ganger underveis måtte vi frem med ”reiseprinter” å printe flere kopier!

Jostein printer skjemaer i bilen

Folk er hyggelig og hjelpsomme. Men fattigdom gjør at turister blir et opplagt bytte for slitsomme selgere. Folk flest er tradisjonelt kledd.

Tradisjonelt antrekk, og selvfølgelig med mobil

Siden marokko har mennenes antrekk endret seg. Her i Mauretania går de med tradisjonelle lyseblå fotside kapper. Kvinnene ser ganske like ut, de er skjult inni flotte fargerike stoffer.
- Men inni er de ikke like! De skifter til mørkere hudfarge dess lenger sør vi reiser

Nouakschott som har et bedre helhetspreg enn forrige by (mens å er det jo hovedstaden) fant vi fram til Sahara Camping. Rent og hyggelig. Der fikk vi med forsikring til alle fransktalende land i vest-afrika. (og fant etter hvert ut at vi har kjørt gjennom hele Marokko og Western Sahara uten forsikring).

Før vi forlot Nouakschott tok vi en tur utenfor byen der det ligger noen gamle skipsvrak på stranden som ingen bryr seg om.

Vi hang fortsatt på våre svenske venner. Dagens plan var å kjøre nær opptil grensen til Senegal. Den vestre løypa ble valgt. Den går over savannen og betyr 100km med dårlig gruset vei med vaskebrett.  Mange dager med sand som etter hvert endret fra fin- til grovkornet. Etter hvert med innslag av gule strå, så litt grønt gress, senere noen små busker, videre lave trær.

I løpet av 500 km er landskapet endret fra ørken til savanne.  Så uendelighet med paddeflat savanne. Storslagen natur.

Inn i savannen

Bernt og Calle ser etter dyr fra taket i solnedgangen

Det var enkelt å finne plant underlag for camping her. Vi slo bush camp midt i et uendelig stort område. Tony berettet om villsvin og krokodiller. Men når natten falt på følte vi oss trygge med massiv snorking fra den svenske leiren. Dyrene ble mer redd oss.
Soloppgang på Savannen. Etter frokost i det fri bar det videre mot den Senegalske grensen. Frodigheten tiltok. Små vann dukket opp. Veldig vakkert. Dyrene så velfødde ut. Godt med for og vann. Kamelene var ikke lenger å se. Mengder av kyr dukket opp. 

Folk arbeidet med fiske. Det hele så ganske harmon isk og godt ut. Folk smiler og vinker. Vi vinker tilbake. Villsvin dukker opp. Mange villsvin. Og vi kjører i 15 km/t. Etter 50 km med usedvanlig vakre naturopplevelser dukker grenseelven til Senegal opp. Og nå begynner damene å kle seg slik:

Dette er også muslimske damer!

Grenseposten som vi har gruet oss til blir tilbakelagt uten store problemer men med noen euro mindre i lomma.