Veien inn mot St. Louis var nydelig. Her bor folk i
stråhytter og lever av dyr og fiske.
 |
| Ku med boligfelt i bakgrunnen |
Vi støtte på en bil som hadde kjørt av
veien og måtte hjelpes løs.
– først fra grøften og etterpå måtte slepetauet til
Tony løses fra bilen.
Så var det strake veien til St. Louis og lunch på et sted
Tony kjenner. Dette var bra!
(for
første gang siden Marokko: Øl på menyen!!)
St. Louis er franskmennenes tidligste settlement i vest-africa.
Den er vakker, nedslitt og preges av søppel og skrot. Men man ser tydelige spor etter
tidligere storhet.
(er det noe som heter ”kolonistil”?)
Etter en nydelig lunch setter vi kurs mot camping- "Zebrabar"ca 20 km
sør for byen. Den drives og eies av en sveitsisk familie som har holdt til her i 15 år og har etablert et
flott sted som ligger naturskjønt til bak en halv meter høy og 50 meter bred
øy som skjermer mot Atlanterhavet.
 |
| på utsiden mot havet |
 |
| utsikt til egen strand |
 |
| "hagen vår" |
 |
| naboens båt |
 |
| Zebrabar ligger helt alene, her omgitt av lokale beboere |
Her var det så deilig at vi sa vi farvel til svenskene og bestemte oss for å bli litt lenger. Dagen etter drar vi videre. Skal vi slå oss ned må
vi ha wi-fi og lademuligheter. Og det er det dårlig med her. Vi skjønner at
strøm er dyrt når alle lamper er direktekoplet i veggen. Og det er ikke ett
sted for lading av vårt omfattende kontor-utstyr som nå trenger påfyll.
Vi må innom til St. Louis for å forlenge vår oppholdstillatelse før den mer offisielle stemplingen i
Dakar. Den lokale tollsjefen gir oss 3 ekstra dager før vi MÅ få en endelig
godkjenning i Dakar.