Bamako

Mali er et av verdens fattigste land. Her har folk ingenting. En vanlig dagslønn er 1000CFA = 12NOK.
I landsbyene vi passerte langs den nye veien var livet rimelig godt, tror vi, men ettersom vi nærmer oss hovedstaden ser vi virkeligheten. Byen er som lansbyer stablet tett i tett. Og dessverre ganske søplete. Men sjarmen glatter over det meste. Omtrent halvparten av de 13 mill menneskene her er under 15 år og 20% av alle barn dør før de blir 5 år. Dette står i en fryktelig kontrast til svunne tiders Mali. Landet var blant de rikeste og mektigste i mange hundre år. Alle ser ut til å ha mat. Men man har ingen ting utover det. Drivstoff selges i plastdunker og glassflasker. Vi forlot vår søppelpose ved et enkelt spisested. Etter en stund kom eieren ut til oss og spurte om vi virkelig skulle kaste noen helt nye plastlokk. De spør etter penner, Tskjorter, gamle mobiler, osv. de trenger alt! Tomme plastflasker er etterspurt. (Heldigvis ser vi også en sterk tilstedeværelse av internasjonale hjelpeorganisasjoner. )

Frakt av levende kjøtt!

Frakt av levende kjøtt

Heldigvis eget moped-felt langs hovedgater

Vi sikter GPSen inn på "Mission Catholic", katolske nonner som tar i mot reisende midt i tjukkeste Bamako. Vi kjørte bilen inn i atriet og fikk et svært enkelt rom med tre senger, dusj og wifi  (!!).

En liten venninnen fra kafeen over gaten (med trines briller)

Bjørndal bruker wifi på det kokvarme rommet