Kilimanjaro

Etter 3 måneder hvor vi skulle organisere og ordne alt selv bestemte vi oss for å kjøpe et fiks ferdig opplegg for fjelltur og safri med alt inkludert, til og med bustransport til Dar es Salam. Uansett måtte vi sette fra oss bilen for å gjøre dette så det passet fint å gjøre nå, siden vi ikke har bil før etter jul. 

Det føltes behagelig at alt ble organisert av andre. Det viste seg imidlertid at det er mange som prøver å lure turister. Vi måtte stadig forhandle med Abraham (opererer uten kvitteringer og kun forskudds kontant betaling). Vi fant igrunnen ut at hvis du først skal bli lurt er det best at du blir lurt så godt at du ikke merker det. Problemet med opplegget var at vi var konstant usikker på hva som ventet oss. 

Da vi ankom Arusha med buss om kvelden ble vi møtt av Abraham og transportert rett til minibanken for å ta ut penger til ham! Heldigvis fikk vi bare ut en del av beløpet, noe som skulle vise seg å være en fordel.

Første aktivitet:  6 dagers fottur til Kilimanjaro, 5896 meter over havet. 

Vi satset på den enkleste ruten: "Coca Cola route" eller Marango route. 

Hussein, vår profesjonelle og behagelige sjefsguide,

Dag 1:
Etter en ny runde i minibanken (og en ventende Abraham i bil like ved) ble vi presentert for resten av crewet. Til sammen 8 personer. Chief guide, assistent guide, cook, waiter (som er sjef for bærerene/porter), 4 portere.

Etter en liten gjennomgang tror jeg ikke opplegget på noen måte kunne vært gjort mer urasjonelt. Vi møtte en annen turist som hadde 5 hjelpere. (for en person) 

Hadde hyttene hatt et godt kjøkken kunne man enkelt bli bespist oppover i lia. I stedet bæres propandunker i metall som veier fy, et komplett campingkjøkken med mer fra 1800 moh til 4800 moh en gang i uka. Men stoler og bord på hyttene ble brukt. Smart.

Første etappe fra gaten til Marangu hut gikk gjennom regnskog, med 1000m stigning.

Ferske råvarer pakkes

Dag2:
Marangu hut - Horumbo hut

I fellesrommet ble duken lagt på bordet og waiter startet servering. Hvitt brød, scrambled eggs, litt frukt og te/kaffe. Så av gårde. 1000 høydemeter til. Vi nådde Horombo hut på passelig tid. Formen var sånn passelig.

Dag 3: Horombo hut

Vi våknet opp og Trine erklærte seg helt elendig. Diagnose: høydesyke  (= hodepine, kvalme, søvnvansker, tap av apetitt og energi) (guiden ikke helt sikker). Dagen skulle uansett brukes til aklimatisering. Så det kan likegodt gjøres ved å holde senga. Instruksen er å ta det rolig og vente på bedre tider neste dag.

Hyttene er uten noen form for oppvarming og det er minusgrader om natten.

Dag 4: Horumbo hut - Kibo hut

Ca 10 km ligger foran oss med vekslende terreng og 1000 høydemeter stigning. Etter den samme kjedelige frokosten. Pølsesnabb, scrambled egg med blek eggeplomme og lite smak, og hvitt brød. Tea, kaffe og frukt. Høres bra ut. Men du verden hvor kjedelig det blir alt blir når reprisen inntar og matlysten forsvinner. Etter halvgått løp er Trine så sliten og elendig at hun gir opp å nå toppen. Vi kommer fram. Middag serveres kl. 5 og rett etter mørkets frembrudd går vi til sengs. Skal toppen nås må vi starte tidlig. Vi vekkes kl 23 senere på kvelden. Trine grynter farvell.

Neste dag strevde jeg meg opp tusen meter til, men da var det nok for meg!

Dag 5: Kibo hut - Kilimanjaro - Kibo hut - Horumbo hut

Lommelykter tennes og vi starter stigningen. Jeg (jostein)  går i følge med Jørund (en nederlender vi ble kjent med). Jeg skjønner raskt at dette er tøffere enn jeg trodde. Mye tøffere Veldig mye tøffere. Grusveien / stien stiger oppover til det blir så bratt at vi må krysse i sikksak. Vi kommer til ur. Enda brattere. Lufta tynnes. Jeg puster og peser som ei bikkje. Det blir verre og verre. Må sette meg ned for hver 50 meter. Etter 2 min pause klarer jeg å puste normalt. Med engang jeg begynner å gå blir jeg veldig tungpusten. Det hele virker vanskelig. Jeg setter meg mål. Stort sett en knaus eller formasjon like forut. Deiser ned på en stein. Guiden venter og oppmuntrer. Trærne fryser. Fingrene fryser. Nesa fryser. Enda brattere. Pausene blir hyppigere.

Rett før soloppgang nås Gilmans point. Lykten slås av. Herfra er det et par hundre meter opp og en halv kilometer bortover til toppen. Alt virker håpløst. Men jeg har bestemt meg. Og aldri har jeg vært så sliten og fullstendig gåen. Møter de danske legestudentene Morten og Jacob rett før toppen. De står for snakkingen. Jeg har ikke pust. Toppen nås ca kl. 08.00. 

Guiden tar bilder. Orker ikke løfte noenting. Vi begynner på returen etter å ha hvilt noen minutter og skuet utover . Skyene ligger lavt rundt toppen så noe storslått utsikt får vi ikke. Min du verden det er vakkert å se hele toppen over skydekket badet i sol.

Jostein kom til topps! 

Og tro det eller ei: Den korte stundenn han var på toppen traff jeg de to danskene vi møtte i Ghana!!

- Snakk om sammentreff!

Returen går greit bort til Gilmans. Men derfra og ned var voldsomt tungt. Jeg klarer ikke å få til å holde pusten passe rolig. Jeg peser noe helt vilt. Og trenger hvile ofte på veien ned.

Kibo nås ca kl. 11. Fullstendig gåen. Jeg klarer å hive meg i senga med alt utstyr på. Sover et par tre timer før retur til Horombo. Det virket umulig å skulle legge ut på nye 10 km. Men det skulle vise seg at vi kom fram. Trine ga meg den beste soveposen. Fikk loset meg i seng kl.  7.

Det var dagen hvor Trine følte seg i godt slag.

Mens han besteg toppen lå jeg langt inni soveposen og følte meg elendig

Dag 6: Horumbo hut - Arusha

Jeg (jostein) sov 11 timer i strekk. Vi inntok frokosten og matlysten var helt i bånn. Det ble å forsøke å å i seg bare litt mat. Foran oss har vi 20 km bortover lett terreng og 2 km nedover. Deretter bil til Arusha.

Trine hadde fryktelig vondt denne dagen. Knærne var helt ødelagt fra dagen før. Summen av alle vondtene våres ble at guiden rekvirerte ambulanse fra et stykke nedenfor Marangu hut. Det var deilig.

Når vi kjøpte turen spurte vi om tips.  Og fikk oppgitt noen tall i Dollar. Det skulle vise seg at disse var pr. dag og ikke for hele turen. Det som skulle koste 100 dollar i tips totalt ble 100 dollar i tips pr. dag. 

Arusha nås og Abraham (manager/director) ringer guiden underveis for å minne oss på å ta ut mere penger (- han fornekter seg ikke!). Servicen er så god at de kjører deg til nærmeste ATM og passer på deg. Slitsomt!